Av: Monica Høgseth
Jeg kjente jeg ble litt trist da jeg leste artikkelen i AN, der planen om trapp opp til Mjeldberget på Engeløya var beskrevet. Hva er det egentlig som driver dette initiativet? Det er neppe hensynet til naturen, men kanskje heller bekvemmelighet og turistinntekter? Skal vi bygge sherpatrapp og gjøre så store inngrep i naturen bare fordi det «hadde vært artig» og at det «skal skje mer på bygda»? (ref. avisartikkel om saken) Mjeldberget er et fjell, og ja, det er litt tungt å komme seg til toppen. Men det er jo en del av fjellets sjarm – at det krever noe av oss. Hvis naturen for enhver pris skal tilpasses oss, risikerer vi ikke da å miste dets egenart, det ville og urørte? Det vil alltid være et fjell man ikke kan bestige og sånn må det være. Hva med sikkerheten?Jeg har lest om erfaringer fra andre steder, og det er ikke alt som går som planlagt. På NRK Nordland i 2022 kunne jeg lese at sherpatrappen til Reinebringen, som skulle gjøre turen tryggere, ikke har hindret alvorlige ulykker. Flere avisartikler fra hele landet beskriver stygge fallulykker i slike trapper, særlig vinterstid. Jeg er bekymret for at økt tilgjengelighet også betyr økt bruk, året rundt. I dag er det få som går opp på Mjeldberget vinterstid, og det er kanskje like greit – det er et fjell med utfordrende og tidvis farlige forhold. Skal vi virkelig legge til rette for noe som kan friste folk ut i terrenget når det er som mest risikabelt? Natur endrer seg
Jeg har bodd på Engeløya i mange år og kjenner godt til hvordan naturen påvirkes av vær og vind. Fjellene her er utsatt for ras, spesielt etter kraftig regn eller frost. Jeg bor tett på et slikt fjell og ser hvor ofte stein og masser glir ut. På baksiden av Mjeldberget er det utglidninger av grus og stein. Det er en stor langsgående sprekk langs stien der som nå står i fare for å rase ut, dette viser hvor ustabilt terrenget er. En trapp vil ikke kunne forhindre det som påvirkes av et stadig mer ustabilt klima. Mer slitasje, mer belastning
Selv om en trapp kan redusere slitasje på en sti, skaper det ofte nye problemer. Vann vil finne nye veier rundt trappen, noe som kan føre til erosjon og skader på omkringliggende områder.
Jeg synes det er rart at det vurderes å bruke midler fra Utvalgte kulturlandskap (UKL) til et prosjekt som dette. Disse midlene er vel ment for å bevare kulturlandskapet, ikke for å bygge infrastruktur som risikerer å ødelegge det. Om UKL-midler blir brukt til en trapp som etter mitt skjønn forringer naturen, er det noe underlig i prioriteringen. For meg er det viktig at Engeløya kan fortsette å være et sted der naturen får være i fred. Turister kommer hit nettopp fordi landskapet er urørt og ekte. Vi trenger ikke å kopiere andre steder som har bygd trapper for å trekke flere besøkende. Jeg tror vi mister mer enn vi vinner på det. Et ansvar for fremtiden
Vi står midt i en klimakrise, og jeg mener vi må tenke oss nøye om før vi legger enda større press på naturen. Er det ikke bedre å bevare det vi har, slik at både vi og fremtidige generasjoner kan fortsette å oppleve den gleden som ligger i å gå i naturen? Jeg ønsker ikke at Mjeldberget skal bli en del av en trend som handler om å tilpasse naturen til oss. Naturen er ikke til for å gjøre det enkelt å få fine bilder på Instagram – den er til for å være et pusterom, et sted for stillhet og respekt. La oss stoppe opp og tenke oss om før vi tar irreversible valg, det kommer generasjoner etter oss. Steigen og Engeløya trenger ikke sherpatrapper for å være fantastisk. Naturen vår er allerede unik – og det er slik den bør forbli.