Av: Tone Bye, Generalsekretær i Stiftelsen Livsglede for Eldre

Vi snakker gjerne om eldrebølgen, om kostnadene ved en aldrende befolkning og om hvor mange hender helse- og omsorgstjenesten trenger. Men bak tallene finnes mennesker som gradvis forsvinner ut av synsfeltet vårt. De bor alene. De ber sjelden om hjelp. Og derfor er de så lette å overse.

Vi har lenge sett på det som et gode at eldre skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Det er det også, forutsatt at hjemmet faktisk er et trygt og godt sted å være. For en eldre person kan være fysisk i stand til å bo hjemme, samtidig som ektefellen er borte, vennene har falt fra, naboene har flyttet og det sosiale nettverket har blitt mindre. Telefonen ringer sjeldnere. Ingen kommer innom. Et uryddig bad kan føre til et fall. Et kjøleskap som stadig står tomt, kan bli underernæring. Et døgn uten besøk kan bli uker med isolasjon.

Det er eldre som lever med ensomhet, utrygghet og en langsom forvitring av det livet de en gang hadde. Det er de vi ikke hører rope høyt. De som ikke har pårørende til å hjelpe eller snakke på sine vegne. De som ikke vil være til bry. De som sier «det går bra» når det egentlig ikke gjør det. Terskelen for å gå ut er blitt høyere. Bussen føles vanskeligere. Butikken blir et prosjekt. Et legebesøk krever planlegging. Digitale løsninger som skulle gjøre livet enklere, kan i stedet bli et hinder.

Noen skammer seg over at de ikke lenger mestrer det de en gang gjorde uten problemer. Andre vet ikke hvor de skal henvende seg. Og noen har gradvis mistet overskuddet til å ta tak i situasjonen.

Jo mer isolert den eldre blir, desto mindre synlig blir vedkommende. Men fordi den eldre ikke nødvendigvis ber om hjelp, er det heller ingen som spør.

Vi, og da mener jeg samfunnet rundt, må tørre å stille et enkelt spørsmål: Hvordan har du det egentlig? Ikke først når den eldre faller. Ikke når vedkommende blir innlagt. Ikke når situasjonen har blitt så alvorlig at hjelpen blir akutt og omfattende. Men før dette inntreffer.

For en trygg hånd på skulderen gir ingen enkel statistikk. Men for den som sitter alene, kan nettopp det være forskjellen mellom en dag som bare skal overstås, og en dag som faktisk har hatt verdi. Omsorg er ikke bare medisiner, dusjhjelp og matlevering. Omsorg er også tilhørighet. Et menneske kan være mett og medisinsk ivaretatt, men fortsatt være dypt ensomt.

Skal vi lykkes med å nå fram til og støtte denne gruppen, må vi løfte blikket fra tjenestene som settes inn når behovet allerede er stort, og se mer på det som kan forhindre at behovene vokser. Vi trenger forebygging og oppsøkende arbeid. Møteplasser, aktivitet og fellesskap. Transport og praktisk hjelp. Digital inkludering. Gode og trygge nærmiljøer. Og ikke minst: mennesker som har tid til å se.

Når vi diskuterer eldreomsorg, havner debatten ofte i spørsmålet om antall sykehjemsplasser, bemanning og penger. Det er viktige diskusjoner. Men vi må også spørre hvordan vi kan skape gode liv for eldre før behovet for omfattende omsorg oppstår. Det handler mye om hvordan vi bygger lokalsamfunnet. Og om hvordan vi sørger for at den som har mistet ektefellen sin, ikke samtidig mister hele sitt sosiale liv. Hvordan gjør vi det enkelt å delta for den som har dårlig syn, dårlig hørsel, nedsatt bevegelighet eller liten digital kompetanse? Og hvordan finner vi den eldre som ikke kommer på seniorkafeen fordi hun ikke lenger tør å gå ut alene?

Det er særlig i dette mellomrommet samfunnets ansvar blir synlig. For de usynlige eldre finnes ikke nødvendigvis i statistikken som «ensomme». Det er særlig i dette mellomrommet Livsglede for Eldre jobber: mellom det å klare seg selv og det å trenge omfattende omsorg. Mellom hjemmet og hjelpeapparatet. Mellom ensomhet og fellesskap. Målet må være at de skal leve trygt og godt hjemme så lenge som mulig.

1. oktober markeres FNs internasjonale dag for eldre. Dagen bør minne oss om de vi ikke alltid ser, de som sjelden ber om hjelp, og dem som gradvis har blitt stående utenfor fellesskapet. Skal vi skape et samfunn der det er godt å bli gammel, må vi ikke bare være der når behovene har blitt store. Vi må se menneskene tidligere, invitere dem inn og sørge for at ingen blir usynlige bare fordi de fortsatt klarer seg hjemme.