Av: Heidi Maria Steinback Sørensen, kunstner og skribent

Det er noe uhyggelig konkret ved denne pinseaften-teksten fra 2. Mosebok 24. Det er ikke en abstrakt teologisk diskusjon om Guds kjærlighet. Det er blod. Det er okser som blir slaktet, og blod som helles i skåler. Det er steiner som reises, og en bok som leses høyt. Når Moses stenker blodet på folket, sier han: «Dette er paktens blod.» Dette er ikke en metafor. Dette er en fysisk handling som binder mennesker til Gud. Det er rått, det er farlig, og det er helt nødvendig.

Vi liker ofte å tenke på tro som en følelse, en indre ro eller en fin idé. Men her møter vi troen som en handling. Folket svarer to ganger: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre.» Først som et løfte, så som et løfte om adlydelse. Det er en total overgivelse. Og så skjer det mirakuløse: Midt i alt dette blodet, midt i det fysiske offeret, går 74 menn opp til Gud.

Og hva skjer der oppe? De får se Israels Gud. Teksten beskriver det som å stå på et gulv av safir, klart som himmelen selv. Tenk på det: Fra den røde, blodige bakken ved foten av fjellet, til det klare, blå safirgulvet under Guds føtter. Det er en overgang fra det jordiske til det himmelske, fra det dødelige til det evige.

Men det mest sjokkerende er ikke gulvet. Det er reaksjonen. Gud løfter ikke sin hånd mot dem. Han straffer dem ikke. Han lar dem se ham, og så skjer noe enda mer overraskende: De spiser og drikker sammen med ham.

Dette er et bilde på et fellesskap som er større enn vår egen ufullkommenhet. Pakten ble inngått med blod, ja. Men resultatet er ikke frykt, men mat og drikke. Det er et måltid, som i et hjem.

Som mennesker som skaper, bygger og formidler, vet vi at det krever mye for å skape noe verdifullt som virkelig varer. Det krever blod og svette. Det krever at vi legger ned deler av oss selv i det. Denne teksten minner oss om at det endelige målet ikke er verket i seg selv, men selve møtet med Skaperen. At vi, selv med våre skader, våre feil, og vår blodige jord, kan bli tatt imot. At vi kan se Gud, og likevel leve.

Ofte kan religion og tro føles som den første delen av denne teksten. Det handler om lover, plikter, og hva vi lover at vi skal gjøre og adlyde. Vi setter opp våre egne «steinstøtter» av flinkhet og moralske krav. Vi prøver så godt vi kan å holde vår del av avtalen, men innerst inne kan vi føle at Gud befinner seg på en uoppnåelig fjelltopp.

Men denne historien viser oss at målet med Guds lover aldri var å holde oss på avstand. Målet var å rydde vei for et fellesskap. Gud ønsker ikke bare vår lydighet; han ønsker vårt nærvær.

I en verden som krever at vi skjuler våre sår, eller som lar oss tro at vi må være perfekte for å være verdige, står denne teksten som et motbevis. Pakten er inngått. Blodet er stenket. Gulvet er klart. Og Gud inviterer oss til bordet.

La oss tørre å gå opp. La oss tørre å se. Og la oss tørre å spise og drikke i Hans nærvær, uten frykt for at hånden skal løftes mot oss. For i Hans nærvær er vi ikke lenger fremmede. Vi er hjemme.