I den aller første teksten min her i avisen skrev jeg så vidt om hva lesing kan gjøre for deg, og kraften som ligger i litteraturen. Som jeg skrev, synes jeg det er vanskelig å være konkret om dette temaet, litt fordi lesingen selvsagt er individuell, litt fordi det er så stort og mangefasettert, og litt fordi det tross alt kan virke ganske svevende. Denne uken tenkte jeg likevel å dele litt om hvorfor jeg finner så stor glede i bøkene.

For da jeg var nitten år og hjemme på min første påskeferie fra studiene i Bergen, plukket jeg med meg første bind av Min Kamp av Karl Ove Knausgård. Jeg var ikke spesielt interessert i litteratur (det gikk stort sett i fotball og klumsete forsøk på å finne kjærligheten), og hadde bare så vidt fått med meg støyen rundt Knausgård og det selvbiografiske. Min mor innvendte at boken antakelig var for avansert for meg, ettersom jeg ikke hadde lest så mye «seriøs» litteratur tidligere (hun hadde i det hele tatt ikke så store tanker om mine evner på den tiden).

Dette valget, denne boka, ble livsendrende for meg, og for hver side jeg leste, jo mer forstod jeg av meg selv, og livet mitt. For selv om jeg hadde mange venner og trivdes godt i min ungdommelige tilværelse, hadde jeg likevel alltid hatt en følelse av å ikke passe helt inn, og Knausgård, med sin evne til å dykke ned i lignende følelser som jeg kjente på, ble på en måte min guide til å forstå tilværelsen; han skrev om tanker jeg hadde hatt, men som jeg enda ikke hadde artikulert for meg selv, og gjenkjennelsen var enorm.

Det var som at et ubrukt rom i hjernen ble åpnet, og der Knausgård kanskje var nøkkelen, viste det seg at det lå et helt hav av skatter på den andre siden av døren. Gjenkjennelse, slik det var med Knausgård, kan være en glede ved lesning, men det ligger kanskje en større kraft i det å lese noe som er helt fjernt fra seg selv, og som man kan forstå mer av verden og tilværelsen ved å lese – noe som også utvikler empatien vår. For meg fungerer de aller beste bøkene som en tankefasilitator, der teksten, i sin reflekterende og skarpe prosa, gjør at jeg stopper helt opp og bare sitter og tenker på det jeg har lest, eller videre på noe jeg forstår eller finner ansporende, og nettopp denne erkjennelsen fungerer som en rus; jeg må lese mer for å forstå mer.

Denne tenkende, og stille, handlingen kan man for eksempel ikke gjøre når man ser på tv. Jeg sier ikke at film og serier ikke kan være like gode kulturuttrykk som bøker, men det er likevel ikke helt det samme. Med et livstempo som bare blir høyere, mobilskjermen som tar over mer av vår tid, og et folk som bare blir mer og mer deprimert, tror jeg noe av løsningen kan være å tvinge seg selv til ro og kontemplasjon.

Her er lesingen uovertruffen.