Av: Heidi Maria Steinback Sørensen

Trenger vi det? Er ikke det en gammeldags greie som er utgått på dato for lengst? Vi vet jo knapt hva “å gjøre bot” betyr.

Etter noen googlesøk fant jeg ut at “en bot” er noe som skal rette på noe, avhjelpe mangler eller lignende. Når du “gjør bot” så prøver du å reparere noe som har blitt ødelagt eller skadet i en relasjon. Eller du prøver å reparere en skade på en ting. Hvis du betaler en bot så er det for å sone for å gjøre god igjen en urett, en forseelse eller en forbrytelse. For eksempel fartsbot (NAOB)

For å gjøre bot, altså rette opp i noe som ikke er bra, så må man først erkjenne at man har gjort noe galt. Det kan sitte veldig langt inne. Vi har lett for å skylde på hverandre og mene at den andre part “fikk som fortjent”. Men når vi gjør det, så gjør vi hjertene våre harde av selvrettferdighet. Og vi skaper avstand til de menneskene vi kanskje egentlig ønsker nærhet til. Vi må være på vakt. Kanskje blir vi avslørt? Kanskje blir vi anklaget? Kanskje kommer det hevn? 

Når vi ikke erkjenner vår del av ansvaret for noe som har gått i stykker, så blir dette stående i veien for vår relasjon til Gud også. Ikke fordi Gud ikke klarer å tilgi oss og hjelpe oss til å fikse problemet, men fordi vi ikke vil forholde oss til sannheten om oss selv. Gud/Jesus er sannheten, sannhetens Ånd kommer fra Gud. Når vi ikke snakker og tenker sant om oss selv og våre medmennesker, så fjerner vi oss fra Gud. Og vi fjerner oss fra kjærligheten. Både den vi kunne fått fra andre mennesker, den vi kunne gitt til oss selv og til andre, men også fra Gud kjærlighet. Ikke fordi Gud slutter å elske oss, men fordi vi ikke klarer å ta imot. 

Det er vanskelig å oppleve seg elsket hvis man tror det bare er fasaden din som gjør deg fortjent til kjærlighet. Og det er vanskelig å oppleve seg elsket hvis man er i kampmodus. Vi mennesker kan rote til veldig mye, når vi er sure, sinte, bitre, grådige og misunnelige. Vi kan rote det til når vi er såret, triste, skuffet, slitne og lei oss også. Vi kan si og gjøre ting som ødelegger relasjonene våre, fordi vi føler en masse. Da er den største utfordringen kanskje å ikke være selvrettferdig, men ta det første skrittet mot å gjøre bot?

“Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere. For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungen mumler svik. Ingen stevner til doms med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, de unnfanger urett og føder ondskap”
(Jessaia 59. 1-4)

For det er jo ikke slik at noe som er ødelagt ikke lar seg reparere. Det kan ofte bøtes på. Noen ganger trenger vi hjelp til å få det til, noen ganger blir vi avvist i forsøket, men veldig ofte kan det gå godt, å reparere både relasjoner og materielle ting. Vi har kanskje glemt det litt i vår “bruk og kast” verden, hvor vi bytter ut både mennesker og ting i stedet for å reparere og gjøre bot. Ett godt sted å starte er med sannheten. 

“Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss.
Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.”
(1. Johannes 1,8–2,2)