Av: Kommunestyregruppa Steigen Senterparti, Rita Lorentsen, Christina Holmvåg og Adrian Fredriksen

På Engeløya, midt i landbrukets indrefilet i Steigen, skulle et generasjonsskifte på et av Steigens største melkebruk gjennomføres nå i sommer. En ny generasjon arbeidsomme bønder med fremtidstro skulle ta fatt på et av samfunnets viktigste oppgaver; å produsere mat. Det som egentlig skulle være relativt enkelt og rett frem har, atter en gang i denne kommunen, strandet og blitt satt på vent. Avtroppende og påtroppende bønder, mor og datter, har sammen funnet gode løsninger for å sikre både god drift av gårdsbruket videre og en meningsfull hverdag for den som skal overlate ansvaret til yngre krefter. Det er bare en hake ved det hele: Politisk og byråkratisk prinsipprytteri i Steigen Kommune.

Administrasjonen legger med rette Jordloven til grunn, men velger å tolke den på strengest mulig måte når fradeling av 5,5 mål tomt hvorav 2,3 mål bes omdisponert og innstiller på delvis avslag.

Politikken følger på med ukritisk svelge administrasjonens innstilling som god og riktig. Det er for så vidt det enkleste, da slipper man å grave i materien, man slipper å ta stilling til saken og man kan lene seg helt og holdent til «ekspertisens» råd. Det er den samme politiske posisjonen i Steigen som snakker og skriver så vakkert om bolyst, om å behandle alle likt og om sikring av en variert bruksstruktur i landbruket. Steigen SV skriver til og med « Arealpolitikken er noe av det viktigste lokalpolitikken råder over, her skiller SV seg fra mange andre partier. Vi må være svært restriktive med å bygge ned matjord eller naturen vår» i sitt valgprogram. I Steigen er det nesten gått sport i å være det partiet i posisjonen som verner mest om dyrket mark. Det er faktisk ikke så nøye om jordstykket er dyrkbart eller ikke. Så lenge et flere titalls år gammelt kart sier at dette er en dyrket jordflekk så skal det vernes uansett. Av prinsipp. At bonden som har eid jordflekken i nesten 40 år hevder at arealet ikke har vært dyrket i alle disse årene og at det ikke egner seg til det heller velger de glatt og hoppe bukk over. Hva vet vel hun med nærmere 40 år som bonde opp mot politisk ideologi og byråkrati??

Ordfører Aase Refsenes forsvarer sine partifeller med nødvendigheten av å behandle folk likt og uttaler til og med at representantene fra hennes parti har vært løsningsorienterte. Men hun sier ingen ting om at det samme dag, i samme møte og med de samme representantene ble gitt tillatelse til en helt lik sak, dog med et mindre areal til å omdisponere jord i forbindelse med generasjonsskifte. Her tolkes Jordloven slik: «Jordlovens § 9 slår fast at dyrka jord ikke skal brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Det er ikke noe absolutt forbud mot omdisponering. Hvis særlige forhold foreligger kan en etter en samlet vurdering komme til at jordbruksinteressene kan vike.» Administrasjonen vektlegger i tillegg at delingen er knyttet til generasjonsskifte på gården og innstiller positivt. Så mye for likebehandling av Steigens innbyggere.

Det er vanskelig å forstå på hvilken måte noen politisk representant har vært løsningsorientert i denne saken – her foreligger ingen andre forslag fra politikken enn å gå for administrasjonens negative innstilling. Dog finnes det en annen søknad fra samme søker, altså en helt annen sak som skal behandles etter en helt annen lov, der politikken har forsøkt seg på en alternativ løsning....- det fremstår som både uryddig og lite seriøst å blande sammen saker på denne måten.

Med litt smidighet, med litt politisk mot til å ta egne selvstendige vurderinger og ved bruk av det handlingsrommet kommunepolitikere faktisk har,  så ville nå et generasjonsskifte i landbruket i Steigen vært igangsatt. To unge bønder hadde vært i gang med å gjøre det de er best til, nemlig dyrke jorda, fremfor å sloss mot et unødvendig byråkrati som kan ta pusten fra hvem-som-helst. I stedet står alt på vent og i verste fall glipper det på oppløpssiden og et godt drevet bruk blir stående i fare for å gradvis trappe ned sin produksjon.

Formålet med Jordloven sier:

«Denne lova har til føremål å leggja tilhøva slik til rette at jordviddene i landet med skog og fjell og alt som høyrer til (arealressursane), kan verte brukt på den måten som er mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket.

Arealressursane bør disponerast på ein måte som gir ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessig gode løysingar.

Ein samfunnsgagnleg bruk inneber at ein tek omsyn til at ressursane skal disponerast ut frå framtidige generasjonar sine behov. Forvaltinga av arealressursane skal vera miljøforsvarleg og mellom anna ta omsyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for menneske, dyr og planter.»

Man kan spørre seg på hvilken måte tenker man at vern av en jordlapp på 2,3 mål som ligger på en steinknaus og omtrent på trappa av et våningshus er mest nyttig for samfunnet og de som har sitt yrke med å drive denne jordlappen? Hvordan kan det være en driftsmessig god løsning å legge opp til at større maskiner og utstyr skal manøvreres mellom hushjørner nærmest inne på tunet til naboen?

Nå må politikerne som skal ta stilling til slike saker få hodene sine opp fra gamle kart og utdaterte planer og sette seg inn i hva som skal til for et vellykket generasjonsskifte i det virkelige liv. Vi skal verne den jorda som skal vernes, men det skal være basert på virkeligheten og følge dagens metoder for å drive landbruk.
 
Det er intet mindre enn tragisk når prinsipprytteri erstatter sunn fornuft og vilje til å tilrettelegge til det beste for våre innbyggere.