Av: Silje Kristin Aune Meisal (fra Ness på Skutvik), prest og rektor på Trondheimsfjord folkehøgskole

Vi mennesker gjør innimellom skikkelig dumme ting. Jeg også. Noen ganger rydder vi opp i det vi har gjort, noen ganger ordner det seg av seg selv.

Jeg husker en hendelse fra da jeg var rundt 8 år gammel, en historie fra tidlig 90-tall, i Groruddalen i Oslo. Det var mange barn fra andre land som flyttet dit på den tiden, og en av dem var May Linn. Vi ble venner, og vi lekte sammen på plena mellom rekkehusene. Jeg bodde i nummer 8d, hun og tanta bodde i et litt mindre hus i den andre rekka, i rekke nummer 10.

En dag, på den plena mellom rekkehusene, kom jeg til å gjøre noe jeg i dag har vanskelig for å forstå. Uten helt å vite hvor det kom fra, begynte jeg å gjøre narr av May Linn fordi hun ikke kunne sykle, og jeg gjorde det foran de andre vennene mine, de jeg hadde hatt siden barnehagen.

Jeg husker hvordan hun løp gråtende bort, og gjemte seg bak hekken i hagen til tanta si. Ikke lenge etter flyttet de, og jeg snakket aldri med May Linn igjen. Jeg skulle så gjerne ha sagt unnskyld, men det får jeg ikke gjort. Jeg husker ikke engang om det var det hun faktisk het.

Minnene er blitt utydelige, men ikke den vonde følelsen jeg fikk av å handle slik mot en annen. Den kan jeg fremdeles kjenne.

Vi mennesker har krefter i oss som kan bygge opp, men også krefter som kan rive ned og ødelegge. De fineste menneskene jeg kjenner har også sine feil. De har sagt ting de angrer på. De har gjort ting de skulle ønske de kunne gjøre om. Noen ganger kan vi bli så opptatt av å være sterke, at vi glemmer hva det egentlig betyr å være snille.

Det er et lys og et mørke i oss alle. Og vi står i valg hver eneste dag. Valg om hva vi sier, hvordan vi handler, og hvordan vi ser på andre mennesker. Det er ikke alltid at valgene vi tar er de rette, og i ettertid ser vi hva som kunne vært annerledes. Jeg vet at jeg også er blitt trukket mot den maktfølelsen som kan føles god å ha, men som samtidig kan gjøre oss blinde for de rundt oss.

Når vi gjør feil, kan veien til å innrømme det være lang, og noen ganger kan vi føle at vi ikke fortjener tilgivelse, eller at vi ikke kan gjøre det godt igjen. Men det finnes også en kraft i oss – en kraft til å bygge opp igjen, til å prøve på nytt, og til å gjøre bedre valg neste gang. Og vi kan hente styrke fra Guds tilgivelse, som minner oss på at vi alltid kan starte på nytt, uansett hva vi har gjort.