Av: Elisabeth Richter, lege, innbygger og tidligere kommuneoverlege i Hábmer - Hamarøy

Jeg har hatt gleden av å arbeide som lege i Hamarøy siden 2016. Her har jeg fulgt pasienter gjennom livets ulike faser, sett barn vokse opp, kjent på fellesskapet i korps og kor – og ikke minst fått se og oppleve det sterke lulesamiske samfunnet. Jeg er oppriktig takknemlig for tilliten jeg har blitt vist, både som lege og som medmenneske.

Nå er legetjenesten og helsetjenestene i kommunen under vurdering i to rapporter. Det er i seg selv både riktig og nødvendig. Men når avgjørelser med så store konsekvenser skal tas, må hele virkeligheten beskrives – også det som ikke lar seg måle i effektivitetstall og timebøker alene.

Fornorskning og behov for tillit – en forutsetning for å forstå pasientene
Hamarøy er Norges største lulesamiske kommune og et lulesamisk språk- og forvaltningsområde. Dette er ikke et sidepoeng, det er et hovedpoeng. Den lulesamiske befolkningen har historisk vært utsatt for systematisk fornorskning. Dette ble grundig dokumentert i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som viser hvordan statlige overgrep har svekket språk, kultur og tillit til norske myndigheter over generasjoner.

Denne historien lever fortsatt i mange av våre pasienter. Mistillit til det offentlige er ikke et kulturelt trekk – det er et resultat av erfaringer. For flere samiske pasienter tar det derfor tid å våge å fortelle om sykdom, plager og traumer. Det krever trygghet. Det krever tid. Og det krever kontinuitet.

I tillegg har Tysfjordsaken satt dype spor. For mange tar det tid å våge å fortelle. Tid å bygge tillit. Tid å finne de riktige ordene. Dette kan ikke alltid presses inn i 15-20 minutters standardkonsultasjoner.

Likeverdige helsetjenester betyr ikke like raske tjenester. Det betyr tjenester tilpasset menneskene som faktisk bor her.

Dette kan ikke ivaretas gjennom korte standardkonsultasjoner og stadig nye leger.

Dobbeltimer er ikke sløsing – det er god og klok medisin
Hamarøy har en svært høy andel eldre innbyggere, mange med flere kroniske lidelser samtidig. Når du er 80–90 år, bor kanskje langt unna legekontoret og bruker 45 minutter hver vei, er det ikke bare upraktisk å måtte komme flere ganger – det er også en belastning for helsen.

Dobbeltimer gir rom for helhetlige vurderinger, færre reiser, mindre stress for pasienten og ofte bedre medisinske beslutninger. Det reduserer i praksis også behovet for hyppige legevaktbesøk. Dette er ikke ineffektivitet – dette er god, pasientsentrert og faglig forsvarlig allmennmedisin. Det handler om kvalitet.

Kontinuitet hos fastlege redder liv – bokstavelig talt
Internasjonal og norsk forskning er entydig:
Pasienter som har samme fastlege over tid lever lenger, blir sjeldnere innlagt på sykehus, bruker mindre legevakt og får bedre oppfølging av kronisk sykdom.

Dette handler om:

• Tidlig oppdagelse av sykdom
• Bedre etterlevelse av behandling
• Mindre feilmedisinering
• Færre unødige henvisninger
• Og tryggere pasienter

Kontinuitet er i dag en av de viktigste dokumenterte kvalitetsindikatorene i fastlegeordningen. Det er svært urovekkende når løsningen som foreslås synes å være mer rotasjon, mer gjennomtrekk – og mindre fasthet.

Kvalitet tar tid – og krever lokalkunnskap
Rapportene peker på høy legevaktsbelastning, økende behov for helsetjenester fremover og mangel på stabilitet. 

Fastlegeordningen er bygget på et enkelt, men avgjørende prinsipp: kontinuitet. Én lege som følger deg over tid. Kjenner historien din. Familien din. Sykdommene dine. Livet ditt.

Når pasienter stadig møter nye ansikter, svekkes både kvalitet, trygghet og effektivitet. Da går flere heller på legevakt – også når det egentlig ikke er nødvendig. Det er dyrere for kommunen, tyngre for tjenesten og dårligere for pasienten.

 En fastlege som tar seg tid, kjenner pasientens livssituasjon, familie, historie, kultur og tidligere sykdomsforløp, treffer bedre medisinske beslutninger enn en lege med kort fartstid, som må «haste seg gjennom» på få minutter for å rekke neste. Dette er ikke bedre medisin. Det er dårligere kvalitet forkledd som effektivitet.

Jeg tilbød kommunen en konkret og bærekraftig løsning
Jeg har tilbudt å etablere privat fastlegepraksis på Drag med rundt 1000 pasienter. Det ville gitt:

• Stabil spesialistkompetanse over mange år
• Betydelig økonomisk avlastning for kommunen
• Redusert legevaktbelastning
• Økt kvalitet og kontinuitet for befolkningen på Drag og Hamarøy i stort

Jeg hadde ønsket å videreføre min måte å arbeide på – med pasienten i sentrum, tett samarbeid med kommunens tjenester og med faglig kvalitet først. Kommunen har gitt tilbakemelding om at de per nå ikke ønsker å ta stilling til dette før helse- og omsorgsplanen er ferdigstilt.

Sentralisering løser ikke tillitskriser
Drag legekontor trekkes igjen inn i diskusjonen om nedleggelse. Det bekymrer meg sterkt. Drag er ikke bare et geografisk punkt – det er et kulturelt tyngdepunkt for det lulesamiske Hamarøy.

Å fjerne legekontoret her vil ikke bare skape større avstander. Det vil svekke tilgjengelighet, trygghet og tillit for en befolkning som allerede historisk har hatt grunn til å være skeptisk til offentlige myndigheter.

Likeverdige helsetjenester betyr ikke like tjenester. Det betyr tjenester tilpasset menneskene som faktisk bor her.

Har ikke vi i distriktene rett på den samme tryggheten som i byene?
En fast lege.
Kontinuitet.
Tid.
Trygghet.

Dette burde ikke være et storbyprivilegium. Særlig ikke i en kommune med høy andel eldre, store avstander, ettervirkninger av Tysfjordsaken og dokumentert mistillit til offentlige systemer.

Alt dette tilsier ikke sentralisering og gjennomtrekk. Det tilsier styrking av lokale, stabile og relasjonsbaserte helsetjenester.

Det viktigste: Å bli lyttet til
De fleste som arbeider i helsetjenesten ønsker det samme: Å bli hørt. Å få bruke fagligheten sin til pasientens beste. Å få bygge tjenester som varer over tid.

Jeg håper kommunen nå velger å lytte bredere – ikke bare til korttidsvikarer og konsulenter, men også til dem som har stått i tjenesten over mange år. Som kjenner pasientene. Historiene. Kulturen. Avstandene.

For dette handler til slutt ikke om organisasjonskart.

 Det handler om liv. Om tillit. Og om mennesker.