Av: En av de mange som har sagt opp
Det er med stor skuffelse – men dessverre ikke overraskelse – jeg leser kommunens administrasjon avviser at det finnes en fryktkultur i helsetjenesten. I stedet legges ansvaret på de ansatte selv: Det handler visst om at vi «ikke tåler omstilling». Les kommunens tilsvar nederst i saken. La oss være ærlige. Når over 10 ansatte i helsetjenesten har valgt å si opp sine stillinger på relativt kort tid, burde det ringe en alarm. Dette er erfarne fagfolk, med høy kompetanse og lang tjenestetid. Når så mange velger å forlate et yrke de egentlig brenner for, samtidig, da er det ikke snakk om enkelttilfeller – da er det systemfeil. Forklaringen fra administrasjonen – at det handler om «ukultur» og motstand mot endring – er ikke bare et hån mot de som har sluttet, det er også en måte å slippe å ta ansvar. En forenkling som lar ledelsen slippe unna ubehagelige spørsmål: Hva slags arbeidsmiljø har vi egentlig? Hvilken kultur møter de ansatte når de ytrer bekymring? Og hva slags lojalitet vises ovenfra – til de som står i de tyngste tjenestene? Det er ikke motvilje mot omstilling som driver folk ut. Det er måten endringene gjennomføres på. Når prosesser føles udemokratiske, når varsling ikke fører frem, og når åpen kritikk møtes med taushet eller sanksjoner, da skapes frykt. Og når folk til slutt ikke orker mer, så slutter de – i stillhet. For mange føles det som at den eneste måten å bli hørt på, er å forlate stillingen. Administrasjonen må slutte å snakke om «omstilling» som en nøytral kraft. En omstilling som skjer uten involvering, uten respekt for faglig vurdering, og uten åpen dialog, er ikke utvikling. Det er overstyring. I stedet for å legge skylden på de ansatte, burde kommunen stille seg et langt mer ubehagelig – men nødvendig – spørsmål: Hva er det ved måten vi leder på, som får erfarne helsearbeidere til å forlate sine stillinger?Først når det spørsmålet stilles ærlig, kan oppryddingen begynne.
