Denne saken har tidligere vært på trykk i papirutgaven av Nord Salten Avis. 

La oss kalle det et maritimt miljø. Eller et verft.  Det er båter og skip overalt. På gulvet, i skap, på hyller og i glass og ramme. Jeg besøker Alf-Helge Movik på Mølnmoa i Leinesfjorden i Steigen.

Det er på kjøkkenet det skjer; en oljetanker som måler 2,62 meter fra baug til akter ligger over kjøkkenbordet og litt til. Sirlig bygget opp av legoklosser. En så stor legobåt må bygges etter samme prinsipp som de virkelige i stål. Det må spant og forsterkninger til innafor skroget for at den ikke skal bukke under av sin egen vekt.

Mer en 16000 brikker har gått med til dette skipet. Alf-Helge har måttet bestille klosser fra utenlandske butikker for å komme i mål med skipet. Det er bygget etter et bilde han så. Pinlig nøyaktig og detaljrikt.

–Jeg ser på bilder, også bare bygger jeg. Sånn er det med nesten alle båtene her. Jeg trenger bare noen få bilder, svarer Alf-Helge da jeg spør om idé og fremgangsmåte.

Nå skal skipet plukkes fra hverandre igjen, og hver en legokloss skal tilbake i system så han kan begynne på en ny båt. Før bygde han båtene i papp og malte de. De får lov å leve. De har blitt deler av interiøret her.

Livet snur

Det er skipsbilder på veggene. Hurtigruter, oljetankere, ferger og små fraktebåter. På tv-bordet ligger et helt annet bilde. Et klassebilde. Det er klassen til Alf-Helge. En gjeng frisk og glad ungdom, klare for livet. Alf-Helge begynte etterhvert å jobbe på meieriet i Bogen, men livet endret brått kurs en februardag i 2001.

–Jeg våknet en morgen og kunne ikke røre meg. Jeg ble kjørt til sykehuset i Bodø. Jeg hadde fått hjerneslag, forteller han meg.

Livet ble snudd på hodet for meieriarbeideren. Alf-Helge spilte og underholdt på Underås da det var fest. Det var slutt. Nå klarer han å spille litt med en hånd. Han har keyboard på soverommet, rett under en gigantisk modell av Titanic. Alf-Helge skifter emne;

–Titanic sank i 1912. De rakk ikke å ta så mange bilder av den før den forsvant i dypet, men jeg trengte bare noen for å bygge en kopi.
Skipet er i papp og er godt å vel halvannen meter langt. 

Alf-Helge er avhengig av rullestolen og han manøvrerer den med millimeterpresisjon mellom båter og skip, i yttergang, soverom og stue.

–Jeg har mer enn 80 båter i huset.

–Når startet du å interessere deg sånn for båter og skip?

–Jeg var 5 år. Jeg fikk en båtmodell av foreldrene mine. Det var sånn det begynte, svarer han.

Alf-Helge har stålkontroll på det tekniske. Jeg stiller spørsmål om bruttotonnasje, rederi og årstall. Han svarer momentant. Jeg vet det er riktig. Det er noe med måten svaret kommer på.

–Jeg drømmer om skip også. En gang drømte jeg om et svært skip som lå på havets bunn. Bare akterenden stakk opp av havet. Bildet i hodet var helt klart. Jeg bygde skipet basert på det jeg så i drømmen, sier båtbyggern.

Alf-Helge viser meg bildet av det ferdige skipet. Jeg blir helt satt ut. Et minst to meter langt Titanic-lignende skip. Alle detaljer på plass. Ingen tilfeldigheter. Det ble heldigvis fotografert før det ble hugget, til fordel for nye skip.

Konstruktøren

–Ser du den båten der. Den bygde jeg i 1993. Alf-Helge peker på en enorm modell av et lasteskip innerst i stua.

–Herfra og opp hit er det olje. Over det er det gass. Videre oppover er det stykkgods. På toppen har skipet plass til 9048 containere. Det er verdens største skip faktisk. Det er jeg som har konstruert det.

–Men Alf-Helge, finnes dette skipet i virkeligheten?

–Ja, det står jo her.

Han har så rett. Det siste skip er enda ikke bygget på Alf-Helges verft. Det er på tide å forlate skipsbyggeren så han får begynt huggingen av supertankeren på kjøkkenet. Baugen på et nytt lasteskip har sett dagens lys. Det trengs både plass og deler. Konstruktøren og skipsbyggeren har ikke et minutt å miste. Jeg har allerede gjort meg skyldig i én times driftsstans i verftet, og finner veien ut av den maritime labyrinten på Mølnmoa med både kunnskap og sterke inntrykk.

Livet er skjørt. Skroget er sterkt.