Av: Pål Christian Bergstrøm, regiondirektør, Bufetat, region nord

 «Det trengs en landsby for å oppdra et barn», heter det i ordtaket. Det gjelder også for barn som bor på barnevernsinstitusjon, og kanskje ligger det en institusjon i akkurat din «landsby»?

 Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har barnevernsinstitusjoner over hele landet, inkludert Røvika ungdomssenter. Denne institusjonen ligger som de aller fleste i et helt vanlig nabolag.

 Naboer til våre barnevernsinstitusjoner kan ha mange spørsmål. Derfor er vi opptatt av å ha god dialog med alle som har en institusjon i sitt nabolag.

Jo flere som får mer kunnskap om hvorfor barn bor på institusjon, desto bedre tror vi at nabodialogen kan bli. Det har stor betydning, både for de barna som har måttet flytte ut av sitt eget hjem og for naboskap over hele landet.

Barn på institusjon trenger hjelp
Alle barna som bor på institusjon, har en ting til felles. De trenger hjelp. De er også som barn flest, men det er situasjonen hjemme eller egne utfordringer som gjør at de må flytte på institusjon.

 «Frida» på 16 år trenger hjelp til å slutte å ruse seg og til å finne andre mestringsstrategier enn rus.

For «Ismail» på 15 er det krise hjemme. Foreldrene er ikke lenger i stand til å ta vare på ham. Han må flytte ut umiddelbart fordi det ikke er forsvarlig å bo hjemme.

Mens for «Martin», som snart er 14 år, er det annerledes. Han trenger hjelp til å håndtere egne utfordringer, og støtte til å mestre sitt eget liv.

Høy faglig kompetanse
Til enhver tid bor det nesten tusen barn i alderen 13-18 år på en barnevernsinstitusjon. De bor i et av våre 90 institusjonsbygg eller på en privat, eller ideell, institusjon. Her får de hjelp av fagfolk som har lang erfaring med å jobbe med barn og unge. De fleste har utdanning som barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier.

Sammen med sine kolleger jobber de miljøterapeutisk. Kort forklart betyr det å gi barna hjelp til å håndtere egne utfordringer på en bedre måte, og gi dem de verktøyene de trenger for å snu en negativ utvikling.
 På våre barnevernsinstitusjoner er det alltid folk på jobb, og lovverket legger tydelige føringer for hvordan vi løser oppdraget vi er satt til. Målet er at barna skal flytte hjem igjen, til et fosterhjem eller til egen hybel.

Tøft å flytte på institusjon
For mange barn kan det være tøft å flytte på institusjon. Som regel kommer det i tillegg til at de kan ha opplevd svik, at deres omsorgspersoner ikke lenger er i stand til å vare på dem, eller at utfordringene er blitt så store at de trenger mer hjelp enn hva de kan få mens de bor hjemme. Derfor hender det at barn som «Frida», «Ismail» eller «Martin» kan stikke av, utagere eller finne på ting de senere angrer på. De gangene det skjer, står vi bedre rustet til å håndtere dette om naboskapet er godt, og det ønsker vi å legge til rette for.

 Som nabo er du også en del av landsbyen til barn som bor på institusjon. Et enkelt «hei» kan ha stor betydning.

Et nabolag som oppleves inkluderende, gir ungdommen en følelse av å høre til og å være en del av fellesskapet. Det kan være avgjørende for hvordan de opplever det å være på institusjon og for muligheten til å bygge positive erfaringer og relasjoner.

Har du spørsmål?
Hvis du bor i nærheten av en barnevernsinstitusjon, finner du nå mye god informasjon på bufetat.no.

Om du har spørsmål du ikke får svar på der, så ta kontakt med institusjonen i ditt nabolag.

Her er det mulig å snakke med en av våre ledere. De har kaffe og mest sannsynlig svar på akkurat det du som nabo lurer på.

Vi kan selvsagt ikke uttale oss om de enkelte barna som bor på institusjonene, men et godt nabolag er tuftet på god dialog, og det kommer både barnet og nabolaget til gode.