Maleren Sverre Bjertnæs skriver i «Mine bilder» om tilblivelsen av sitt kunstnerskap, om sitt tidligere alkoholmisbruk og avhengighet, og om flere av bildene som henger hjemme hos ham og som danner grobunn for refleksjon og tenkning rundt livet og sentrale temaer i kunsten. 

Det er behagelig å oppholde seg i Bjertnæs’ prosa, og det er både tankevekkende og innsiktsfullt om hvordan livet som et av Norges utvilsomt største kunstnertalenter var, og om belastningen, og utviklingen, som ligger i å være en såkalt Nerdrum-elev. Mest iøynefallende er nok fortellingen om alkoholismen som preget Bjærtnes i mange år, og historiene fra dette livet er ville, vonde og brutale å lese. 

Uten at det er avgjørende for bokas kvalitet, er hans kunstsyn svært sympatisk og inkluderende, illustrert gjennom dette sitatet «Jeg har etter hvert slått meg til ro med at kunstens egentlige verdi er at den er et slags fellesprosjekt, en dugnad der alle kunstnere er viktige. Noen kunstnere er større enn andre, men alle er viktige.» Selv er jeg ingen kunst-connoisseur, men etter å ha lest boka til Bjertnæs innser jeg at det ikke nødvendigvis er slik at jeg må forstå all kunst slik den eventuelt er ment, at jeg ikke behøver å hele tiden søke etter den rette, eller korrekte, meningen, men at jeg kan danne meg mitt eget inntrykk av kunsten og stole på min egen opplevelse av den. 

Som regel er teksten tilstrekkelig for å forstå det som er skrevet, andre ganger kan andre uttrykk nyansere, supplere, eller kanskje heller enda tydeligere vise både avsenderen av teksten, men også teksten i seg selv. Det naturlige her ville vært å anbefale kunsten hans, tenker du antagelig, men noe jeg synes er spesielt med Bjertnæs er faktisk stemmen hans. Det er noe gjennomsympatisk ved måten han prater på, om man kan si noe slikt. Det er rolig, det er adekvat, forsiktig (men også kraftfullt!), tenkende, det ligger en sårhet der, og det er også veldig ydmykt. 

Når man ser fotografier av Bjertnæs er det umulig å ikke legge merke til at det er noe sårt ved ham. Kanskje er det skammen over alt han har gjort, og sannsynligvis glemt, i alkoholrus; at han synes det er vanskelig å møte øynene til folk med en letthet, nettopp fordi han ikke kan vite om vedkommende han møter har sett ham på sitt verste. Dette potensielt såre (som bare er en antagelse fra min side) manifesterer seg kanskje i stemmen, og at det er det som er så forlokkende; at det hele tiden balanserer på en knivsegg; at det ligger noe der, i stemmen, og ulmer. 

Mitt tips før en eventuell lesing av denne boken (som ble nominert til “Bibliotekets litteraturpris” i fjor) er å høre Bjertnæs som gjest i Drivkraft i NRK Radio, i podcast fra Litteraturhuset i Trondheim og fra Litteraturhuset i Oslo. Selvsagt vil noe av bokens innhold bli avslørt for deg, men som kompensasjon vil du få gleden av å lese den med hans stemme i hodet.

God lesing, eller kanskje først og fremst god lytting, gjennom lesingen.