Av: Heidi Maria Steinback Sørensen, kunstner og skribent
“Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt”, heter det i ordtaket. Altså hvis du vet at det du venter på er godt, så er ikke ventetiden bortkastet. Vi som venter på julen venter på litt forskjellig. Maria ventet på fødselen av et barn hun visste var spesielt. Hun var nok både redd, spent og trygg samtidig. Mange som venter på å føde er ikke trygge, men de venter likevel. I vår moderne glanspapirverden venter mange på enda mer overflod. Det er ikke alltid av det gode. Andre venter på fred. De venter ikke forgjeves, for det vil bli fred. Det blir alltid fred – før eller senere. Men det er ikke sikkert at alle som venter på den lever lenge nok til å oppleve den. Noen venter på en annen type fred. Fred i hjertet, fred i sjelen, fred i sinnet. Kanskje fred i relasjoner. Da er det en trøst at man ikke venter forgjeves, selv om man kan risikere å måtte vente lenge. Noen venter på en diagnose, eller prøvesvar, og håper de venter på noe godt. Noen venter på å bli ferdig. Ferdig til jul. Ferdig med eksamener. Ferdig med strevet. Ferdig med behandlingen. Og noen venter på slutten. Uten å vite om den er god, dårlig eller bare er. Noen venter på å bli voksne, så de kan gjøre som de vil. Kanskje komme seg bort. Kanskje få bestemme selv. I alle julefilmene er det mange som venter på kjærligheten, Den Store Kjærligheten helst. Å vente kan være en tålmodighetsprøve. Det kan være slitsomt, langdrygt, skremmende og det kan føles som bortkastet tid. Av og til må man gjøre noe aktivt for å korte ventetiden. Man må kanskje sette i gang en prosess, ta et valg, utføre en nødvendig handling, stille vanskelige spørsmål, kanskje til og med be. Andre ganger kan man intet gjøre, man må bare vente og se, la tiden arbeide.Tanker mot jul