Av: Heidi Maria Steinback Sørensen

Når jeg er bare meg,
drukner drømmen min i tvilen,
da forsvinner håpet fort,
jeg finner ikke hvilen.
Og går mistrøstig hjem
jeg plages av en lengsel.
Med døren litt på klem,
jeg vandrer i mitt fengsel

Ref:
For når jeg er alene blir mørket uendelig stort
og jeg kan ikke tvinge det bort.
Når jeg er alene slukner lyset så fort,
og jeg går meg bare bort.

Når jeg er bare meg,
da blir min kraft så liten.
Jeg klarer ikke be deg;
Om hjelp når jeg er sliten
Jeg tror at når jeg strever,
så ville Gud vært kjekt.
Men jeg kan ikke be,
for min tro er også knekt.

Ref:
For når jeg er alene blir mørket uendelig stort
og jeg kan ikke tvinge det bort.
Når jeg er alene slukner lyset så fort,
og jeg går meg bare bort.

Når bønnen stopper opp 
og blir en klump i halsen,
er ord så meningsløse,
og livet blir så trist
Mitt hjerte kan kun sukke
“Jeg håper Gud vil komme”
Og det er da det skjer
jeg kjenner Ånden flomme!

Ref:
For sammen med Jesus blir håpet uendelig stort
Han jager fortvilelsen bort.
Håpets lys vil vise vei til Guds kjærlighetsport
Og troen vokser til noe stort.