Av: Odd Eidner, Steigværing som er prest i Bodø

Førstkommende søndag heter Såmannssøndagen. Bibelteksten handler om en bonde som sår korn.

Jeg kommer til å tenke på en fantastisk skildring av Isak Sellanrå som Knut Hamsun beskriver i «Markens grøde.» Isak sår korn på den lille jordflekken sin. Å så er for ham en hellig handling:

«Isak gikk barhodet og i Jesu navn og sådde, han var som en kubbe med hænder på, men indvendig var han som et barn. Han hadde omhu for hvert av sine kast, han var venlig og resigneret. Se, nu spirer nok disse kornøinene og blir til aks og mer korn, og slik er det over hele jorden når at korn såes. I Jødeland, i Amerika, i Gudbrandsdalen – å hvor verden den er vid, og den ørlille ruten Isak gikk og sådde på, den var i midten av alt. Det strålet vifter av korn ut fra hans hånd, og himlen var overskyet og god».

Det står i Bibelen at ”Det et menneske sår, skal det også høste”. Vi er alle såmenn, og legger igjen noe etter oss. Det gjelder å så mye godt omkring seg, så det kan spire og bære frukt. Nå en såmann er ferdig med sitt arbeid, vil vi kunne høste av det. Og så blir vi som lever utfordret til å gå videre med dette såmannsarbeidet.

Jeg ser for meg en fin sommerdag her hos oss. Jeg har sittet ute på verandaen og nytt de varme solstrålene, og kjent hvor godt det er. Verandaen hos oss er bygd i vinkel mot sørvest. Der går det an å sitte helt til de siste solstrålene forsvinner om kvelden. Men når sola har gått ned bak nabohuset, så sitter varmen i husveggen. Veggen minnes enda solvarmen, den er lagret der. Hvis jeg kryper tett inn til veggen på verandaen, kan jeg sitte der ganske lenge, uten å fryse. Jeg kan sitte i ettervarmen – den er usynlig, men den kan merkes.

Også mennesker etterlater seg noe usynlig. Når et menneske som har betydd mye for mange, er død – er borte, så kan man kjenne ettervarmen som sitter igjen i veggene.

En helt vanlig dag kan man finne et klesplagg som lukter av levd liv. Mens man står der og holder klesplagget i hendene sine, kan nesten et helt liv gå i reprise. Klesplagget er kaldt, men det utstråler en ettervarme fra den som hadde det på seg.

Jeg tenker på den store Mesteren selv. Han kom til vår verden som et sårbart, lite menneskebarn. Da han levde her på jorda, utstrålte han mye varme. Og han sådde mye godt. Det var av kjærlighet at han gikk i døden for oss.

”For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv”.

Da han forlot denne verden, etterlot han seg mye ettervarme. Det kan vi fortsatt merke, 2000 år etterpå. Hvis vi lar oss berøre av Guds kjærlighets sol, kan vi holde på varmen, ettervarmen fra Ham – like inn i dødskyggens dal.

Velsignet helg – og fortsett med å så gode ting!