Av: Heidi Strand Mathisen
Høsten er over oss for alvor, stormen har blåst av gårde med det siste lauvet. Dagan bli kortare og mørke får liksom overtaket. Søndag er det Allehelgens søndag. En dag der vi minnes de døde, kjenner på sorgen og tenner lys. Vi tenner lysene for å minnes, både for å minnes de som har gått bort, og for å minnes håpet som også fins. På samme måte som vi trur på våren, sjølv om lauvet fyk og mørket rår; kan vi kjenne håpet om at døden ikkje får siste stikk. I den aller siste boka i bibelen får Johannes noen mektige visjoner. I den boka fins noen av de vakreste beskrivelsene av det som kommer etter døden. «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord. (Johannes' åpenbaring 21,1–5) Arvid Hansen har laget en vakker tekst som heter Minnegudstjeneste, med enkle ord beskriver han følelsene vi har på en sånn dag: «Salman e sungen, folket har røyst sæ. Orgelet spælle så sakte og mildt.Ansektan blenke, sorga har løyst sæ. Møktig va ordan. Stormen e stilljt.» God helg!
